Lesekiosken ved Strandkaien skur 6
Jeg kjenner det krible i meg av versestumper, musikk og allslags slikt som lite sømmer seg for en korrekt gentleman med fine instinkter og daddelfri flipp.
Alexander L. Kielland i brev til Bjørnstjerne Bjørnson, februar 1880
“I anledningen telefonkioskens dag”
Tekst publisert i Stavanger Aftenblad 4. mars 2020, skrevet av Sigbjørn Løland Bore:
“Kjære telefonkiosk, det er i grunnen ytterst få ting som beæres med tittelen kiosk. Til og med i dag er det transhumanistiske spranget som fjernet stemmeorganets mekaniske begrensninger ved å la stemmen bære jorden rundt for et kronestykke, ved refleksjon, intet annet enn magisk.
Men selv i dine velmaktsdager, da folk sto i kø utenfor og tilgang kunne vaere et spørsmål om liv eller død, var vår behandling av deg langt fra optimal. I hvert fall ikke verdig den åpne døren og trofastheten du gjennom så mange år viste oss. Utover å vaere et yndet objekt blant vandaler, som rev ut telefonkabler og sider fra telefonkatalogen, måtte du tåle at frustrasjonen over personen i den andre enden av linjen gikk ut over deg. Du hadde jo ingenting med at leverandøren ikke leverte på tiden, eller at personen hadde funnet en annen person. Hardt og hensynsløst ble telefonrøret slengt på. (…)
Telefonkiosk, din storhetstid er nå forbi. Tiden da du var selve symbolet på modernitet og utgjorde en oase av liv rundt ethvert hjørne, føles fjern. Du fikk ingen verdig alderdom. Du kjente ikke din tid og rakk å bli overflødig. I effektiviseringens nådeløse navn, ble dine røtter ned til fasttelefonnettet røsket ut. Ditt livstegn, den evige summetonen, har forstummet. Alt som er igjen er hundre røde livløse, telehistoriske fossiler spredt utover det ganske land på Riksantikvarens nåde.”